Jeg nevner et par av mine omgangsvenner fra denne tid.
Gabriel Finne hadde talent, til og med et kraftig talent, men det var utilhugget, grovt, uten nyanser.
Da jeg høsten 1891 lærte ham å kjenne efter hans litterære sukcess med romanen Doktor Wangs børn, hadde han nettop [=precis] giftet sig og bodde nu i et pent [=fint] lite hus ute ved Bryn. „Jeg har Gyldendal [=ett stort danskt bokförlag] i bakhånden,“ nikket han freidig. Og Gyldendal var et bunnløst [=bottenlös] fond til å øse av, et gyllent hav til å styrte sig i. Han skulde nok greie det. Det var ingen nød med ham. Det viste sig imidlertid snart at hans tillit til det mektige, danske forlag blev sveket på det lumpneste. Hans bøker solgtes skammelig nok ikke. Ingen forskudd mer. Godt! Det var ikke mer enn rimelig. Det lå gudskjelov ikke for en som ham å lage bøker til hushygge [=hemtrevnad] og tilslutt bli en av forlagets fast lønnede leverandører. Det vilde være å vanære sig. Det vilde være forræderi. Innen kort tid var han en hjemløs og hans liv sigøinerens, vagabondens, omstreiferens [=landstrykarens] med en sten til hodepute [=huvudkudde]. Det hadde han igjen for modig å ha hevdet sin overbevisning [=övertygelse].
Men denne høsten, da trærne brente og luet [=lågade] og spillet [=glänste] i farvers prakt rundt huset, hans festning og hjem, hennes og hans, med den hyggelige [=trevliga] verandaen ut til haven [=trädgården] og et gløtt av Østensjøvannet gjennem alt villvinløvet — i disse klare, blanke høstmånedene var han såpass lykkelig som vel han kunde bli. Om han ikke akkurat var sorgløst ovenpå, så laget det sig da for ham. Og hun, den lille konen [=hustrun] hans, så nydelig, så søt, så naivt fortrøstningsfull — „jeg kunde da sandelig ikke tenke mig å gifte mig med annet enn en forfatter lell [=i alla fall]“ — var en kvitrende vårens fugl under høstløv på fall.
I det vesle [=lilla] nybygde hjemmet gikk det mangen natt vilt til. „Det er vel sånn forfattere må ha det,“ resonnerte den syttenårige, mens løv tok på å drysse [=falla], og is la sig på sjøen, som hadde vært så blå, så forjettende [=lovande] blå. Snart var der ikke et blad tilbake [=kvar] i haven, og hvinende strøk nordensnoen over sneviddene.
„Det gjelder å ergre [=förarga] borgermobben,“ sa Finne og drakk forbitret sitt glass ut for å holde sig varm til striden.
Da Gabriel Finne hadde ligget i sin grav i mere enn et kvart århundre, kom det en dag på mig å se huset og haven igjen. Jeg skulde ha latt være. Det var et nedslående syn. Alle trærne borte. På toppen av bakken lå huset, det fordums så nette dukkehuset, umalt, uflidd, fattigslig åse til. Det hadde vel gått fra hånd til hånd i mellemtiden. Jeg stod lenet til gjerdet der ute på landeveien og tenkte et og annet om min døde venn. Midt i sine ulykker, og der var mange av dem, eide han den trøst å vite at han iallfall ikke hadde skylden når det gikk så galt som det gjorde. Dette helvetes samfundet, cellen han var satt i, hadde utelukkende skylden. „Det er ikke vi som rår over tingene, men tingene som rår for oss.“ Hvor ofte hørte jeg ham ikke si det! Tingene ja. Av den grunn, på grunn av tingene, hadde han så lett for å fri sig for enhver plikt og enhver ansvarsfølelse. Tingene har skylden. Dermed er alt sagt. Dermed er regnskapet gjort op. Tingene —
Sikker på sin misjon i oprørske ideers tjeneste begynte han i steilt hovmod, men lå før han sluttet, nedtråkket, ydmyket, blodig — forrevet.
Samfundets skyld. I det personlige opgjørs stund, når en ung mann tvinges til å se tilbake på et spilt liv, legger han neppe skylden på samfundet. Jeg forestiller mig at han da minnes handlinger som kunde være undgått, impulser han i all fornufts navn burde ha motstått, begjær han skulde ha undertrykt. I en slik prøvelsens hårde time glemmer han å deklamere op om viljens ufrihet, men kaster opriktig og uten omsvøp all skyld på sig selv. Ikke samfundsforholdenes tvang, ikke nødvendighetens makt, men han selv.
Nemesis — den bak tilfeldigheter og slump alltid våkne rettferdighet.
Å anklage sig selv skaper dessuten selverkjennelse, og det er da alltid noe.
Jeg omgikkes ikke Finne i hans siste leveår, og han har ikke sagt mig hvad han mente om sitt liv, men nu så lenge efter skulde jeg tro at han har hatt onde dager iblandt og vel enda ondere netter.
Inspirasjonskilden, hans vesentlige, var hat, et monomant, blindt hat i erindringen om forurettelser han hadde lidt eller innbilte sig at han hadde lidt. Forsåvidt var hans register ikke synderlig omfattende. Endog på sin egen begravelse var han utsatt for overlast av autoritetene. Det kan jeg bevidne, som sammen med Sigurd Bødtker var marskalk ved den anledning. En ung prest stod og skjelte kisten syndig ut i nærvær av Finnes gamle foreldre, som med bøide hoder lyttet til den geistliges veltalenhet. Det var for ufyselig. Det var ikke til å høre på i lengden. Aldri blev han da ferdig heller. Han hadde en stingende orm bak sin tunge, presten. Om det var Bødtker eller jeg som tok initiativet, vet jeg ikke. Idet vi gav begravelsesmennene et tegn, svinget vi energisk med våre sørgestaver, og avsted bar det, avsted med kisten til den åpne grav. I kapellet stod presten måpende igjen. La ham bli stående der!
Finne hadde likt et optrin som dette. Det vilde ha vært i hans smak. Det vilde ha frydet hans sjel. Hadde han ikke rett nu som alltid? Kom og si annet! Endog efter sin død blev han forfulgt av mørkemennene, mørkets sorte djevler i fullt ornat. Jeg håper at han i sitt elysium har vært usynlig tilskuer...
Nu stod jeg der på landeveien en blåsende aprildag og mintes Finnes bortimot menneskevennlige og næsten tilgivende smil, efterat han hadde gått hen og giftet sig. Bak åsryggen i vest lå nu som da byen med sitt rødlige lysskinn om kveldene. Så ofte hadde det suget ham til sig som ild suger. Må ikke en dikter fornye sig i livets bad, kjenne livet gløde og dirre? Avsted!
Et utmerkende drag hos ham var hans ærlighet. Han stakk ikke under stol, selv om han aldri så meget vilde ha stått sig på det. Brutalt ærlig var han som de øvrige i kretsen. De sterke, klare, lyseblå øinene hans vek ikke unda, men møtte utfordrende blikk med blikk. Var han ikke i krig? I permanent krig? Og fienden det var de andre eller så godt som alle de andre, de som ikke delte hans livssyn. Byen var slagplassen. Der falt han også. Mig var han sympatisk med sin skjebnesvangre mangel på livskunnskap og tross sitt strisinns enfoldighet.
Nylig sa en ung mann til mig med et lite spottende gjep: „Det forrige århundres foreldede tankeliv.“ Uten å ville gi mig det inn med rene ord var han høflig nok til bare å antyde, at vi som dessverre ennu går igjen, nu snart burde pakke oss. Og kanskje han hadde rett. Der er kanskje noe i det, når en tenker godt efter. Vi er svært tilovers. Men det var nu allikevel en styrke i det å kjenne sig som ledd i en sammenheng, en ring i en kjede. Selv en mann som Finne var til sin slutt viss om at han hadde et kall. Han skrev ikke bøker til julebordet og julegrøten. Han vilde noe med dem. Efter krigen er sammenhengen blitt brutt, kjeden sprengt. En personlighetsopløsende tid med forvirring og motløshet eller desperasjon, hvor vi snur oss. Åndelig talt står vi på bar grunn. Hver av oss bærer sitt hode for sig, mens vi bevende spør hvad der nu vil skje. Hvad har vi i vente?
I hine tider trodde vi barnslig at der var bruk for oss. Av den troen hentet noen av oss krefter. Vi var ledd i en verdensomslyngende kjede.
Det var ikke så aldeles dumt å tenke og tale slik. Det gav holdning så lenge det varte.
For Gabriel Finnes vedkommende et år eller to. Så brast han i hop.
Hans siste bok hadde titelen: I avgrunnen.
[Texten hämtad ur Nils Collett Vogts Fra gutt til mann (1932), s. 312–316.]